Det var en gang, i en svært fjern landsby, en gammel fordreiningsmaskin. Landsbyboeren bruker denne en spesiell maskin for å lage tøy som ble kjent som chirka. De var relativt store og tungvinte, og besto av mange deler som fungerte sammen. Med denne maskinen laget landsbyboerne mange ting som klær, tepper og annet stoff som de brukte i hverdagen.
Den gamle vridningsmaskinen har en livslang bruk bak seg. Overført gjennom generasjoner som et arvestykke i familien. Og den maskinen, som symboliserte historien til folket deres og hvor flinke de var til å veve, var dyrebar for alle landsbyboere. I løpet av tiden, da livet ble endret med eksisterende, ble andre nye maskiner oppfunnet og gamle vevemaskiner ble ikke brukt igjen, men bare forlatt til folk glemmer bruken. Mens det forble stille i det støvete hjørnet og ventet på at noen skulle huske det.
Men heldigvis kom landsbyens eldste – som var kloke og ikke hadde glemt hvordan de skulle kjøre maskinen mens de gikk gjennom puberteten – for å hjelpe disse barna. Mens det fortsatte, slo de seg alle sammen om den gamle maskinen og begynte å beskrive en rekke særegne ting som var rundt de rustne komponentene, bortsett fra smidige spoler av brukt materiale som var blitt spunnet til en gang så herlig klut. Foreldrene gikk faktisk barna gjennom hvordan de skulle sette sammen og bruke det, slik at de kunne finne ut av det selv. Barna satt ved morens føtter og stirret fascinert, mens hun bøyde seg til vevstolen og de først fikk vite om den fantastiske magien som veves.
Barn lærte om den gamle vridningsmaskinen og ble begeistret. Selvfølgelig var de raske til å prøve denne selv! Han begynte å leke med forskjellige materialer, farger og trykk. Hver gang ble resultatet at de laget alle slags nydelige nye klær og tepper som ingen i landsbyen noen gang hadde sett før. Med den gamle maskinen blomstret de kreativiteten sin ved å implementere ideer i driften.
Jo mer barna øver seg på å bli dyktige til å veve inn og ut av et kurs med hendene holdt ... de kunne ikke forbli begeistret for det. De begynte å lære folk i kvarteret deres og noen naboer hvordan de skulle bruke denne gamle vridningsmaskinen som de nettopp har lært. De lærte vennene sine å lage interessante kreasjoner og mønstre, de brakte vevekultur til hele landsbyen. Alle ville være med, det var så stor interesse for å tilegne seg denne store ferdigheten.
Det var ikke lenge etter at en historie om den gamle fordreiningsmaskinen begynte å bli fortalt i og rundt landsbyen hennes. Det begynte å bli sett på som mer enn bare en gammel maskin, et symbol på historien og kulturen som bor i denne landsbyen. Landsbyboerne var stolte av sine veveevner så vel som de vakre gjenstandene de kunne lage. Men i prosessen reddet de en tradisjon på randen av utryddelse.
Båtbygdefolket visste at maskinen var skrøpelig og måtte pleies med. De vedlikeholdt brannen godt og ofte for å sikre at den skulle vare i mange år til. De ønsket at det urørte arealet skulle være noe for alle fremtidige generasjoner å nyte, og også slik at eierne deres skulle huske hvor viktig det var når de leste om historien i kunstig lys.